Snøføyken sto høyt rundt ørene på Reodor Felgen der han satte en elegant telemarksnedslag ved foten av Ulriken. Bak ham kom Solan susende i en dristig hockey-positur, mens Ludvig ploget forsiktig, stiv av skrekk, og mumlet noe om at «det er fali’ med så bratte bakker».
– «Dra meg baklengs inn i fuglekassa!» utbrøt Solan og børstet snø av det gule nebbet. – «Det var litt av en tur! Men vi har ikke tid til å stå her og fryse fast i skisporet, Reodor. Vi har en viktig avtale!»
Reodor kikket på lommeuret sitt og nikket rolig. – «Du har rett, Solan. Vi skal til Åsane. Det ryktes at Ronald Hansen skal utnevnes til Årets Åsabu i dag. Det er en begivenhet en oppfinner og samler ikke kan gå glipp av.»
De pakket skiene bakpå kjøretøyet og satte kursen mot Ronalds Leketøysmuseum. Ludvig var skeptisk. Han likte ikke store folkemengder, men tanken på at det kanskje ble servert kake, lokket ham med.
Da de ankom museet, sperret Solan opp øynene. Det var som å tre inn i en tidsmaskin. Hyllemetere med lekebiler, togsett og rariteter fra en svunnen tid lyste mot dem. Reodor nikket anerkjennende til samlingen; han visste hvor mye arbeid som lå bak.
Plutselig stoppet Ludvig brått opp og gjemte seg bak beinet til Reodor. – «Reodor… de damene der… de stirrer sånn. Jeg tror de er levende,» hvisket han skjelvende.
Ludvig pekte mot en rekke med uniformerte flyvertinner som sto oppstilt langs veggen. De var ulastelig antrukket i klassiske uniformer fra SAS og Braathens SAFE, med hatter og skjerf som minnet om 70-tallets eleganse.
– «Ta det med ro, din engstelige pelsdott,» sa Solan og gikk bort for å inspisere. – «Dette er jo bare historie! Se på snittet i de uniformene. Det var tider det, da man fikk ordentlig service i lufta og ikke bare en pose nøtter.»
Reodor la en beroligende hånd på skulderen til Ludvig. – «Det er en del av utstillingen til Ronald, Ludvig. Han tar vare på historien, akkurat som vi gjør hjemme i Flåklypa.»
Så samlet folk seg. Det ble stille i salen da hovedpersonen selv, Ronald Hansen, ble ropt opp. Det ble klappet høyt da han mottok prisen som Årets Åsabu. Til og med Ludvig klappet forsiktig med de vottekledde hendene sine.
– «En verdig vinner,» konkluderte Reodor Felgen mens han studerte en gammel modellbil i vitrinen ved siden av. – «En mann som tar vare på gleden ved de små ting, fortjener all heder.»
Solan hadde allerede funnet veien til kakebordet. – «Hør, hør!» ropte han med munnen full av bløtkake. – «Gratulerer, Ronald! Men neste år satser jeg på at jeg blir Årets Optimist!»
